Per Hoels abstrakte bilder tar publikum med til fremmede steder, og gir en fornemmelse av å reise til fjerne himmelstrøk. De som har reist mye, synes de har sett noe fra Afrika, noe fra Østen, noe fra en fjern kultur. Bildene har en enorm spennvidde, med mange uttrykk.
– Jeg har ikke et entydig svar på hvor påvirkningen kommer fra, fordi jeg jobber fra et indre plan. Bildene mine er med abstrakte motiver. Ved nærmere ettersyn har de en mengde iboende former. Disse er først tilgjengelige når man tar seg tid til å betrakte bildet. Inngangsnøkkelen til de fleste av bildene mine har mye å gjøre med den sinnstilstanden man selv er i der og da.
Vi opplever forskjellig
– Når to mennesker ser på ett og samme bilde på samme tid, ser de forskjellige ting. Det er flott. Da føler jeg at jeg har oppnådd noe. Det viser hvor forskjellige vi mennesker er i tilnærmingen til våre omgivelser. Vi ser på den samme tingen. Allikevel setter fargene, formen og bevegelsen i gang ulike tanker hos hver enkelt av oss.
Publikum snakker gjerne om sine inntrykk
– Folk blir veldig umiddelbare i sine reaksjoner. Jeg opplever ofte at bildene mine får folk til å begynne å fortelle en historie. Akkurat som om bildene har en forløsende effekt. Og folk blir nysgjerrig på å høre hva jeg tenkte da jeg lagde bildet. Men ofte svarer jeg “absolutt ingenting”. Fordi jeg er i en verden bortenfor ord. Jeg er i en kreativ flyt, hvor jeg glemmer tid og sted, og bare er tilstede i det å utfolde meg sammen med bildet. Som jazzmusikere i godt samspill.
Eksotiske farger
– Når man reiser til andre himmelstrøk er alt fra solnedganger, naturen og havet, til klesplaggene, fargene på husene og fargene på jorden helt annerledes enn hva vi nordboere er vant med.
– Det er som om fargene varierer like mye som kulturforskjellene, og man blir påvirket.
– Sterke farger er noe jeg liker. Jeg liker kontrastene, og jeg liker samspillet mellom form og farge. Det kan hende at jeg introduserer en sterk farge underveis mens jeg maler eller tegner, en farge som fornemmes å ikke høre til. Av og til må jeg bearbeide fargene rundt for å innarbeide den i helheten.
Ting tar tid – kunst er ikke-tid
– Mange av bildene har jeg jobbet med i over tyve år før jeg har følt at jeg ikke kunne tilføye mer, eller trekke fra mer for den saks skyld.
– Jeg går ofte tilbake til tidligere arbeider og jobber videre med dem. For å komme i gang igjen må jeg ofte rydde rundt meg og spille musikk. Kanskje jeg må sette igang med et annet arbeid for å få et springbrett. Det krever mye å få fokus igjen. Og jeg vil ikke ødelegge den energien som ligger i det forrige bildet.
– Kanskje det er så tøft fordi jeg jobber med mange detaljer. Jeg bygger opp bildene som en urmaker. Starter på ett punkt og jobber meg utover. Ikke fordi jeg nødvendigvis har sett helheten fra starten av; men har fått en følelelse av hvor jeg måtte begynne.
– Bildene lever sitt eget liv mens jeg holder på. Det som er så spennende ved arbeidet mitt er at det er som om helt andre ting åpenbarer seg underveis enn det jeg opprinnelig hadde tenkt. Blir man for kontrollerende så slipper man ikke inspirasjonen til.
Håndverket har jeg kontroll over
– Regler må følges når vi snakker det rent tekniske. Men det gjelder ikke når det kommer til det kunstneriske uttrykket – den såkalte “kunstneriske galaksen”. Her er det bare “sanselig fornemmelse” underveis som tar deg videre.
– Jeg henter bildene mine fra den indre fornemmelsen for noe. Fra “det å være”. Gleden kommer fra å være i den tilstanden av å miste tid og rom. I etterkant kan jeg være like forundret som alle andre over det ferdige resultatet. Og når jeg har kommet så langt er jeg selv nysgjerrig på bildet. Jeg går stadig og titter på det jeg har gjort. Finner nye ting. Andre assosiasjoner. Og blir jeg ikke lei, da kommer innrammingsprosessen.
Innrammingen er viktig
– Jeg selger bildene mine kun ferdig innrammet. Det er en egen prosess å finne den riktige rammen som gir et godt vindu inn til kunstverket. Rammen blir en fortsettelse så å si. Den gjør at bildet mye lettere kan henges opp hvorsomhelst uten at bildet vil kollapse eller bli fortrengt av fargene i omgivelsene. Bildet vil mye lettere kunne leve sitt eget liv.
– Så skal man heller ikke glemme at innrammingen beskytter bildet mot støv, fuktighet, og skader som gjør at levetiden på fargene økes med ytterligere 50% i forhold til det ubeskyttede verket.
Lang holdbarhet
– Kilder som har analysert kvaliteten på det akvarellpapiret og de pigmentene jeg bruker, sier at når du har montert det i glassramme med syrefri passepartout skal levetiden være ca 120 år under normale lysforhold. Her snakker vi om holdbarheten før fargene overhodet begynner å endre karakter.
Med en urmakers presisjon
– Jeg bruker såkalt ‘pigmentert blekk på akvarellpapir’. Det er en grafisk reproduksjonsteknikk hvor det brukes syv farger til sammenligning med litografi, hvor det oftest brukes kun 3–4 farger. Men detaljrikdommen og tredimensjonaliteten blir så mye større ved teknikken min. Fordi jeg jobber utifra øyet mitt med en urmakers presisjon.
– Ofte kan man gå så nær inn på mine bilder som det går an å fokusere med øyet og se mikroverdener. På avstand fornemmer man bildet på et helt annet plan. Bildet blir noe annet. Det blir nesten holografisk og får en ubeskrivelig stofflighet. Bildene blir aldri kjedelige; man blir aldri ‘ferdig’ med dem. Man kan oppdage bildene igjen og igjen.
Eget galleri i Sjaluppskuret v/kanalen, Fredriksvern Verft i Stavern, 2008 –
– Det å skape kunst er på mange måter å rydde opp i sinnet. Egne erfaringer og opplevelser gir selvsagt gjenklang i bildene mine, slik de også gir gjenklang i meg som menneske.